Snødekte vidder så langt øye kan se. Dyp harmoni i uante dybder av eksistensen. Tilfeldige grå steinflekker gir en anelse dybdefølelse i en ellers konturfattig melkevei kalt Rondane. Det er vinter, det er vår, men snøen består, og to gutter beveger skituppene, men for å være helt ærlige har de aldri følt seg roligere.
Fredag. Hovedstaden. Våren spretter ut av skapet og roper: ”hei, her er jeg”, mens Petter spurter mot Oslo S med turklar sekk på ryggen, og ski og staver logrende i hendene. Svetten pipler ut og samler seg under panneluggen og i armhulene. Mange dråper små gjøre en stor Å. Ulltrøye og Gore Tex-bukse er ikke dagens klesklode og solen er ikke nådig mot dem som prøver seg, men viktigere ting står i hodet på Petter denne ettermiddagen. Det går ikke alltid et tog og han tilgir seg selv i det han innser at nettopp nå er en aktiv bidragsyter til storbystresset han egentlig er motstander av. Nå er ikke tiden for ettertanke og refleksjon, men å springe til den kvalmende blodsmaken brer seg fra ganen og ut i alle celler og nervebaner. Det går. Han når det.
Det er skumringstid i Otta nå. Petter venter på Mathias, men NSB har igjen sviktet og for hvert minutt som går minsker sjansen for å få satt opp teltet i et snev av dagslys. Bekymringen er overflødig. Det skal vise seg å bli måneskinn i kveld, men det vet ingen av dem ennå. Mathias kommer etter hvert. Taxien freser opp bakkene, og snart labber guttene innover fra Mysusæter. Stemningen er god, de kommer seg opp på en høyde og får satt opp teltet i en anstendig avstand fra hytter, vei og andre ting som gir for store sivilisasjonsvibber. Fjelltur er faktisk fjelltur, og noen dager må det være lov å være mannevond. Eller mer folkesky, kanskje. Natten blir kald, muligens ned mot 10 kalde, men guttene har gode poser og ulltøy nok, så de holder kroppstemperaturen oppe i standard 37 Celsius, kanskje minus litt. Varme fliser og steril baderomsvegg byttes ut med måneskinn og lett viddevind. Dette er nattlige pisseturer som forlenger livet og man må ha det, bare må ha det. En tur og du er hekta.
Lørdagen gryr, og dersom du befinner deg halvannen kilometer fra Mysusæter våkner du opp til lett snøvær, vind og dårlig sikt denne morgenen. Men dette er ikke en tur for pyser. Teltet må pakkes, skiene smøres og avstander tilbakelegges. De liker dette. De må bare komme over kneika i begynnelsen. Det blir å følge kvistede løyper mot Rondvassbu, en stengt turistforeningshytte. Telt står på menyen, så det spiller liten rolle at det har vært brann der tidligere i år. Kanskje betyr dette færre folk?
Turen blir psykisk tung. 150 meters sikt er ikke den mest motiverende utsikten i et slikt landskap. Stikke etter stikke. En meter gått er en tilbakelagt. Det er godt å gå uansett. Ikke mange folk er ute på tur i dette været, men en sliten gruppe franskmenn, som har gått siden seks om morgenen, krysser guttenes skispor i tretiden.
Rondvassbu gjør nytten som oppholdsrom denne lørdagsettermiddagen. Det viser seg at brannen, startet av uforsiktige engelske soldater, er sterkt hauset opp. Utedoen, matlageret og vedskjulet er riktignok ganske sotete, men stuen og soverommene er et deilig sted å lunsje. Vi er ikke alene i hytta. Koselige trøndere er det alltid hyggelig å møte, selv om Mathias som har levd blant trønderfolket i snart tre år, må oversette de mest snøvlete, midtnorske, språklige vendingene for Petter, som til daglig forholder seg til bokmålinger i hovedstaden. Trønderne forsvinner når lunsjen er fortært, og en fin kveld møter guttene i hytta. Det blir mye mat, prat og tid som slås i hjel før de stikker ut, slår opp teltet på en haug, og kryper i posen. Også denne natten får vestlendingene kjenne på Kong Vinters kjølige ånde. Da de våkner klokken 10.45 neste morgen viser naturen sin absurde form for humor, og et blikk på termometeret viser at morgensolen har varmet opp økosystemet i teltet til 30 grader pluss. Det er ikke fritt for at svingninger på førti grader i løpet av en natt kan gjøre den beste fjellmann litt ør i toppetasjen, men etter en hestedose havregrøt og et inntak av C-vitaminene som Petter har en nærmest religiøs tro på når det kommer til å forhindre begynnende forkjølelse, er balansen atter gjenopprettet.
Utsikten rundt Rondvannet er fantastisk denne søndagen. Høyder og åskammer på de fleste fronter. En mytisk fjelltopp, toppen dekket av en gåtefull urtåke, troner majestisk over dalen. Følelsen av å være utenfor tid og rom kan lett fange deg under slike omstendigheter.
En rolig formiddag avsluttes, og guttene legger ut på returen, denne gangen med bedre sikt og vær. Snødekte vidder så langt øye kan se. Dyp harmoni i uante dybder av eksistensen. Tilfeldige grå steinflekker gir en anelse dybdefølelse i en ellers konturfattig melkevei kalt Rondane. Det er vinter, det er vår, men snøen består, og to gutter beveger skituppene, men for å være helt ærlige har de aldri følt seg roligere. Den eneste bekymringen til Petter er at han vet de må forlate dette snart. Han vet at han skal tilbake til Fjellhaug, tilbake til hverdagen, Oslo. Tidsfrister. Bystress. Vil ikke vite dette nå. Bare gå. I den grad det går an å tenke under slike omstendigheter, tenker Petter på Gud. På hvor utrolig mye enklere det blir å forholde seg til Ham under sånne enkle omstendigheter. Flukten fra tanker som kverner er fullkommen her på fjellet. Måtte det vare. Men det gjør aldri det. Ikke rart Gud ofte møter folk på fjellet, i Bibelen. Det må jo være Show off fra hans side. Samtidig er alt så enkelt på fjellet. Ikke det at det ikke er slitsomt eller hardt i blandt, men ting blir enkelt på en ubeskrivelig måte. Bare bevege seg. Som nomader har gjort i tusener av år før deg. Bevegelsens ro er uforklarlig.
Petter og Mathias passerer Mysusæter. Turen hjem virket annerledes og mye kortere med visuelle holdepunkter på alle sider. Fin tur likevel. Veldig fin. De neste kilometrene renner de nedover en snølagt, avsides bilvei. Etter hvert blir føret dårligere før det forsvinner helt, og apostlenes labber må tas i bruk det siste stykket. Forbi innlandsk kulturlandskap. Den siste halvannen kilometeren traver to gutter i fullt fjellustyr malplassert langs E 6, før de er tilbake i Otta. En fredelig plass, med overraskende mange butikker, og mange hyggelige mennesker. Sikkert et godt sted å bo. For unger å vokse opp.
Nå må Petter igjen nå toget. Han pakker det siste tilbake i sekken og går på. Et blaff fra flammen til Mathias sin primus, som er i ferd med å bli forvarmet, er siste farvel fra Otta. ”Velkommen til dette toget som går i retning Oslo. Vi håper du får en behagelig reise.” Må finne billetten. Verden og trivialiteten kaller. Men fin tur. Gode kamerater. God tur. Absolutt. Veldig!
(PS! Sliter med å legge til bilder, men legger ved en link til album på facebook
http://www.facebook.com/album.php?aid=2488&id=338000013)
Siste kommentarer