Det som ligger enklest for oss er å følge den logikken som  vi møter på i samfunnet og dagliglivet. Helt fra vi er små barn lærer vi oss hvordan vi skal reagere på det andre gjør, og hvordan vi oppfører oss. Dersom noen tar noe fra oss, er det naturlig å bli sint. Hvis noen snakker stygt om oss, er det naturlig å snakke stygt tilbake. Slik bygger vi oss opp erfaringer som forteller oss hvordan det er fornuftig eller logisk å handle.

Problemet er at i Jesus sin undervisning ser vi eksempler på en annen type logikk, en Himmelrike-logikk, som vi som ønsker å følge Jesus må få tak på. Denne bryter ofte med den logikken vi er vant med å forholde oss til. I Bergprekenen finner vi flere eksempler på dette. I Matteusevangeliet kap. 5,38-41 sier Jesus:

”Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.”

Greit. La oss bare være enige om at dette utfordrer de flest av oss.  Kanskje kan vi si at Jesus sier på godt norsk: Hvis noen vil saksøke deg for 50 000, så pluss på med 50 000 til. Hvis noen vil stjele sykkelen din, så gi ham det du har i lommeboken din pluss iphonen din. Vi tenker alle det samme: Han tuller, ikke sant? Det er en eller annen formulering for å få fram et annet poeng?

Hva om det faktisk er helt bokstavelig ment? Hva om Jesus faktisk helt seriøst mener at dette skal være respons når vi blir urettferdig behandlet. Er Han ikke da fullstendig gal?

I neste vers, altså videre i talen sin, sier Jesus: ”Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere”

Ok? Dette høres kanskje ut som en fin ting å gjøre, men er det ikke litt drøyt i praksis. Skal vi for eksempel vise godhet mot de som ikke liker oss, eller kanskje til og med gjør livet surt for oss?

Men det sistnevnte bibelverset fortsetter:

Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,  så dere kan være barn av deres Far i himmelen.

Her tror jeg vi finner nøkkelen til hvordan vi skal forstå denne Himmelrike-logikken. Ved å leve ut disse ordene viser vi i praksis andre hvem Gud er. Han er en Gud som selv når noen er urettferdige mot Ham, viser godhet tilbake. Hvis noen oppfører seg dårlig mot Ham, tar Han ikke hevn. Og når Han vet at noen aldri vil være i stand til å gi tilbake det Han gir dem, så gir Han det likevel. Slik er det med nåden og kjærligheten.  Slik er Gud. Vi vil aldri være i stand til å betale tilbake den prisen Jesus betalte for at vi skulle få evig liv i gave. Men Han gir oss dette uten å forvente tilbakebetaling. Det samme gjelder for Hans kjærlighet. Vi kan aldri være i stand til å elske Gud tilbake slik Han har elsket oss. Men Han elsker oss på denne måten uansett!

Slik får vi muligheten til å være barn av vår Far i himmelen! Nettopp ved å gjøre som vår Far i himmelen gjør. Vise godhet uten å forvente noe tilbake, være rause med dem som er urettferdige mot oss. Til grunn for dette ligger Guds perfekte kjærlighet. Fordi den er slik. I 1. Korinterbrev kapittel 13 tegner apostelen Paulus et vakkert bilde av kjærligheten: ”Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig.  Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde.  Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.  Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.”

Det er denne perfekte kjærligheten Gud vil at vi skal elske andre med.  Ikke fordi vi er perfekte, men fordi Hans kjærlighet er helt perfekt. Og Han vil at alle mennesker skal få møte denne kjærligheten. Blant annet gjennom oss. Og jeg tror ikke dette skal være et ta-seg-selv-i-nakken-prosjekt for at vi skal være flinke kristne. Ved troen på Jesus har vi jo fått nåde. Selv om det vil innebære å måtte ofre noe, tror jeg at vi gjennom å leve ut Jesus sitt budskap skal få lov til å være med på noe spennende – å skrive Guds historie i verden.

Derfor skal vi gjøre slike ting som virker ulogiske for oss. Vi har fått en alternativ logikk – en annen forståelse av hva som er ”fornuftig”. Vår ”fornuft” eller logikk baserer seg ikke først og fremst på erfaringer og ”sunn fornuft” som livet lærer oss. Med det er ikke sagt at vi skal koble ut hodet, men vår logikk innebærer å handle i lys av  at Himmelriket allerede bryter frem, og en dag skal komme fullt og helt. Vi snakker altså om en ”himmelrikelogikk”. Fordi Himmelriket er i ferd med å bryte fram, og himmelriket skal komme fullt ut, er det det som virkelig er fornuftig å leve livet ut i fra. Prioriteringer vil derfor best gjøres i lys av denne måten å forstå livet og verden på. Dermed blir kanskje det mest ”logiske” å ønske å vise andre mennesker litt av Guds perfekte kjærlighet. Er det lett? Nei. Trenger vi mye nåde på veien? Ja! Er det mulig? Med Gud på laget og Den Hellige Ånd som jobber i oss tror jeg svaret er ja. Skritt for skritt. Med utgangspunktet i at Gud elsker oss uansett, og den kjærligheten handler ikke om hva vi gjør, men hvem vi er som Hans barn. Vi viser godhet mot andre fordi vi vil vise dem hvem vår Far i himmelen er.

(Ps! Det finnes tilfeller der alvorlige overgrep har blitt begått o.l. hvor man må ta særlig hensyn, og hvor det vil være riktig å tenke annerledes, og gå gjennom mer omfattende prosesser for å f.eks. kunne komme frem til en tilgivelse. I sånne tilfeller vil man ofte måtte tenke noe annerledes.)

Dersom du lurer på noe, eller vil diskutere noe – send meg gjerne en e-post: petter.lorentzen@gmail.com

Mannen kikker rundt seg. Så langt øyet rekker er det bare sand å se. Ørkenvinden har blåst millioner av sandkorn sammen i majestetiske hauger. Som store havdønninger ligger de der i ødemarkens hete og strekker seg ut i evigheten. Bare noen ganske få steiner og tørre vekster bryter opp det monotone landskapet.

Med ett fanges blikket hans av noe som ser ut som flammer. Det er for langt unna til at han kan se tydelig. Kan det være nomader som som har gjort opp et bål? Men han pleier da aldri å møte andre mennesker i disse traktene. Mannen samler saueflokken sin og beveger seg i retning mot flammene. I det han nærmer seg ilden, ser han at den stammer fra en utarmet kapersbusk, svidd av solens ubønnhørlige hete. Det var ikke første gang mannen ser en busk brenne her ute i ødemarken, for her er det bare de mest standhaftigste vekster som klarer å samle vann nok til å overleve.

Likevel er det noe som pirrer mannens nysgjerrighet. Busken ser ikke ut til å slutte og brenne. Flammene slikker opp rundt busken, men på tross av dette ser grenene ut til å være uberørt av ildens herjinger. Mannen, som er slått av undring over dette synet, går ennå noen skritt nærmere. Et skritt til.

Plutselig hører han en stemme rope navnet sitt. Lynraskt snur han seg rundt til alle kanter. Hvor kom den stemmen fra?! Han vender hodet og tar et 360 graders blikk rundt seg, men ser ingenting. Igjen hører han navnet sitt. Forvirret og skrekkslagen snur han seg igjen brått alle veier. Tusen tanker raser rundt i hodet til mannen, og med en skepsis og frykt for at ørkenens ensomhet har spilt sinnet hans et puss bryter han ut halvt desperat: ”Ja, her er jeg!” Den ukjente stemmen fortsetter å snakke: ”Ta av deg på føttene, for du står på hellig grunn”.

Med ett skjønner mannen at han har ikke blitt sinnsyk. Skjelvende av frykt og full av undring får gjeteren langt ute i ørkenen et møte med den hellige Gud. Etter å ha fått et oppdrag av Gud, spør han det kanskje mange av oss ville spurt hvis vi hørte en stemme langt ute i ørkenen: ”Hvem er du? Hvem skal jeg si at jeg har møtt?”

”Du skal si at ’Jeg Er’ har sendt deg”, er svaret han får.

I denne fortellingen, som handler om en mann ved navn Moses, oversetter noen bibelutgaver ”Den Værende” med ”Jeg Er”. Midt ute i ørkenen, i det landskapet som er livløst, tørt og øde, får Moses et møte med det stikk motsatte. Der ute hvor det er lite som lever og eksisterer, blir han møtt av Den Værende. Av Han som beskrives best med ”Jeg Er”, fordi Han rett og slett beskrives best ved at Han bare Er. Mye mer enn alle andre mennesker og dyr og naturen selv. Alt som lever er i beste fall bare en liten skygge av Ham. Han er full av liv, den som er utgangspunktet for alt som lever, og det virkeligste og mest eksisterende av alt som finnes i hele universet. Og denne Gud får Moses møte på en vanlig dag på jobben, da han ikke forventer det i det hele tatt.

Det er nettopp møtet med en Gud som er så intenst levende, som jeg synes gjør dette til en så flott historie om hvem Gud er. Og det er ikke bare Moses som har opplevd at Gud er virkelig. Opp i gjennom hele historien har mennesker blitt møtt av den levende Gud, kommet til tro på Han og erfart at livene deres har fått en ny retning. Jeg er et av de menneskene. Og jeg kjenner mange av dem. Ikke fordi vi nødvendigvis har møtt Gud på sånne heftige måter. Noen har, men ikke de fleste. Men jeg kjenner mange som har opplevd at Gud er levende. På mange ulike måter. At Han er nær i livet på en måte som er vanskelig å forstå med hodet, men mulig å erfare.

Derfor blir jeg så utrolig trist når folk opplever kirken som kjedelig. For kirken handler jo om det stikk motsatte! Syntes Moses det var kjedelig å møte Gud ved busken? Jeg tror han kunne beskrevet dette møtet med mange ord, men kjedelig ville ikke vært ett av dem.

Kirke handler om å møte Gud, og det er ikke kjedelig. For all del, Moses hadde nok mange grå og kjipe dager han også. Ikke noen tvil om det. Og når man går på gudstjenester eller møter, er det nok en del av livet at også det kan være kjedelig i blant. Men hvis kirke først og fremst er kjedelig, hvis gudstjenester oftest oppleves som trøtte, tunge, og snoooooorkende langsomme, da har vi bommet! Skikkelig. For gudstjenester handler om å møte Gud. Og det er ikke kjedelig!

Selvfølgelig skal vi være tålmodige, og ikke jakte på nye opplevelser hele tiden. Men jeg synes at hvis folk ikke gidder å gå til gudstjenester i de menighetene vi er med i, fordi det oppleves som kjedelig – da mener jeg vi bør stille oss noen grunnleggende spørsmål. For hvis det er kjedelig å gå til gudstjenester, blir fort Gud oppfattet som kjedelig. Og det er Han ikke! Punktum

En liten gjeng med ildsjeler, deriblant moren min, har vært med på å starte opp et hjem for fattige kreftpasienter i Addis Abeba. Hit til Etiopias hovedstad kommer mennesker fra hele landet for å få behandling. Når den kirurgiske operasjonen er utført, får ikke pasientene bo på sykehuset lenger. Mens etterbehandlingen pågår, det vil si cellegift og stråling, må pasientene selv betale for kost og losji. Det har ikke alle råd til. Alternativene blir enten å bo på gaten, noe alle som vet hva en cellegiftkur innebærer vil skjønne er et nesten umulig alternativ, eller å reise hjem igjen og la kreften gå sin gang.

Gjennom pasienthjemmet får fattige kreftsyke i Etiopia en ny sjanse. De får et sted å bo, mat, og omsorg fra lokale sykepleiere. Rett og slett en reell mulighet til at kroppen kan tåle den tøffe kreftbehandlingen, og at de i neste omgang kan bli friske.

Dette pasienthjemmet drives ikke av en stor organisasjon med høye administrasjonkostnader. Tvert imot: Hele grunnen til at dette fantastiske tilbudet kan gis til fattige kreftsyke, er mennesker som bryr seg om andre mennesker. Styret i organisasjonen bak, Cancer Care Etiopia, er en gjeng med idealister. Helt gratis bruker de mye av sin fritid og sine ressurser på å gjøre noe godt for andre mennesker som lever under forhold som vi ikke engang greier å forestille oss.

Derfor vil jeg gjerne oppfordre deg, dersom du kjenner at dette er noe du kan tenke deg, til å gi en liten julegave til dette pasienthjemmet. Tro meg, du kan hjelpe enkeltmennesker og gi dem muligheten til å bli friske! Det finnes mange gode formål å gi til, men jeg vet at disse pengene kommer fram, fordi jeg kjenner dem som står bak, og jeg vet at de forandrer menneskeliv. Dessuten betyr din gave utrolig mye, fordi organisasjonen ikke har noe stort budsjett og rike bidragsytere, men drives på bakgrunn av at helt vanlige folk som meg og deg gir penger. Pengene som organisasjonen får går altså til pasienthjemmet og driften av det, ikke til adminstrasjon her hjemme i Norge.

Så hvis du vil være en internasjonal julenisse, bli gjerne med å gi til noe som gjør en stor forskjell – ikke først og fremst til et prosjekt – men til mennesker som meg og deg som har en vanskelig livssituasjon og trenger vår hjelp. Dersom du ønsker å støtte dette flotte prosjektet kan du gå inn på:    http://cancercare.no/ Her finner du mer informasjon, og under ”contact” finner du kontonummeret.

God jul

Påsken handler om tro, men ikke først og fremst på sjokohøna og påskeharen. Påskebudskapet trenger helt til kjernen av Jesustroen. Her er det ikke noe både-óg, kun et enten-eller. Paulus sier (fritt etter 1. Korinterbrev 15,14): ”Dersom Jesus ikke har stått opp, da er troen vår meningsløs.” Da kan vi slutte å be, stenge alle kirker, og kaste biblene våre. Ja, vi kan vel kanskje si at påskens budskap utfordrer oss til å ta et valg. Okay, man kan være uenige i om jorden ble skapt på syv dager eller 700 millioner år. Man kan diskutere hvorvidt Maria var jomfru eller ikke da hun fødte Jesus. Men når det kommer til oppstandelsen er det ingen gråsone som gjør det mulig å diskutere fram og tilbake, for og imot til det kjedsommelige, og ende opp med å  unngå og ta et tydelig standpunkt.. Akkurat som det er helt umulig å være litt gravid, kan ikke Jesus være litt stått opp.  Enten har han stått opp av graven, og da er det uten tvil det største som har skjedd i historien, eller så ligger han fortsatt i graven, død som en flue.

Så hvordan kan vi 2000 år etter at Jesus døde, egentlig vite noe som helst om hvorvidt han stod opp eller ikke? Blir ikke det i beste fall som å spille på oddsen. Jeg vet ikke hvordan det ville sett ut om Norsk Tipping skulle gitt odds på Jesu’ oppstandelse. Noe sier meg at den ville blitt ganske lav. Det er tross alt ikke så veldig smart å satse pengene sine på at en mann som var helt, helt død, plutselig blir levende igjen. Med mindre det kan bevises.

Men kan oppstandelsen bevises? Eller kan den motbevises? Antakeligvis ikke, dersom vi tenker etter vanlige vitenskapelige prinsipper. Den kanskje tydeligste måten å motbevise oppstandelsen på ville vært å finne benrester etter Jesus fra Nasaret. Bibelen forteller at graven der han hadde ligget ble funnet tom. Det fantes ikke noe lik der fordi Jesus var stått opp. Selv om mange forsøker å finne slike beviser det veldig vanskelig å lete etter skjelettet til én spesifikk person som levde for omkring 2000 år siden. Kanskje særlig siden man ikke har noe DNA-materiale fra Jesus å sjekke eventuelle funn opp mot.

Selv om Jesu’ oppstandelse  nok ikke kan bevises, er det millioner av mennesker oppigjennom hele historien som har trodd på den. Dette har de gjort fordi de ble overbevist om at fortellingen om Jesus er sann. Hvorfor det? Er det egentlig noen grunn til å tro på Bibelfortellingene?

Hvis man sier at man er Guds Sønn, er det ikke særlig imponerende å dø på et kors. Jeg mener, hvis en fyr i dag hadde sagt at han skulle redde verden og endt opp i den elektriske stolen, ville det vært vanskelig å ta ham seriøst. Men nå var det nemlig slik at historien om Jesus hadde et flere tusen år langt forspill. For allerede i jødene sine hellige skrifter fra langt tilbake fantes det profetier, noe som ligner litt på spådommer, om at det skulle komme en mann som var utvalgt av Gud. Han skulle gjøre undere, lære menneskene en bedre måte å leve på, og til slutt dø på et kors for å gjøre opp for alt det gale menneskene hadde gjort. Alle disse tingene gjorde Jesus, og han overgikk alles forventninger slik at de ikke engang skjønte hvor stort det var. Selv ikke de smarteste ekspertene på de hellige skriftene forstod hvordan de gamle profetiene faktisk handlet om Jesus, fordi han oppfylte profetiene langt utover det man kunne forvente. Han var til og med Guds egen sønn! Den store finalen var at Jesus stod opp fra døden, ved at Gud gjorde ham levende igjen.

Og det er på samme måte med oss. Akkurat som vi dør på korset sammen med Jesus, blir vi levende igjen sammen med han, gjennom oppstandelsen. Det begynner her og nå, ved å ta imot Jesus og tro på ham. Men det stopper ikke der. Når vi engang dør fysisk, når hjertet slutter å slå, og hjernen stopper å fungere, da skal de som trodde på Jesus bli gjort levende igjen, og leve evig. Dette virker kanskje utrolig, men dersom Jesus virkelig stod opp, mener jeg det er grunn til å tro på det andre han sier i Bibelen. Da er han troverdig.

Men hvis det ikke er bevist at Jesus stod opp igjen, hva er det da som gjør at mange fortsatt tror på han? Bibelen sier at Den Hellige Ånd kan overbevise oss, og skape tro i oss. Hva betyr det å bli overbevist av Den Hellige Ånd? Betyr det at det kommer et blaff fra himmelen, og plutselig forstår vi hvordan en person kan stå opp fra de døde, hvordan himmelen vil være, og alt det andre av de kristne greiene? Nei, ikke i det hele tatt! Men vi erfarer at Jesus elsker oss, og at den kjærligheten gjorde det som er den kristne troens virkelige høydepunkt: at han valgte å la seg bli korsfestet og dø for å ta ta på seg de tingene i livene våre som vi ikke er spesielt stolte over, de tingene som vi helst bare vil glemme, det som Bibelen kaller for synd. Alt dette skjer gjennom Den Hellige Ånd. Bibelen sier oss at Den Hellige Ånd er en person – han kalles blant annet for ”talsmannen”. Det er ikke så lett å forstå akkurat hvordan han virker i oss. Poenget er hva han faktisk gjør i oss. På en litt uforståelig måte skaper han tro.

Hvis vi har en slags nysgjerrighet, sult eller lengsel som gjør at vi ønsker å leve i fellesskap med Gud, så sørger Den Hellige Ånd for å koble oss sammen med Gud, gjennom troen. Ånden viser oss at ved troen på Jesus kan ikke engang tabbene våre holde oss borte fra å leve nær Gud. Det forandrer liv. Målsetninger, ambisjoner og verdier som man har hatt, blir kanskje ikke så viktige lenger i lys av hva Jesus har gjort. Hele livsretningen vår og det vi kjemper for å oppnå blir plutselig noe annet enn hva det var tidligere. Dersom du ønsker å leve dette livet, er nysgjerrig, eller bare vil vite mer, så be til Gud om at han vil vise deg vei OG snakk med noen kristne du kjenner, oppsøk en kristen menighet, eller send meg en mail på: petter.lorentzen@gmail.com. Å tro er ikke å forstå alt, men å stole på Jesus.

Kjære Ruter!

Tåler ikke T-banen snø? Eller er det kanskje kulden som får avgangene til å forsvinne sporløst.

For uten å være verken fysiker eller psykolog, aner jeg en viss spenning mellom norsk vinter og Deres mange tog. Mon tro kan det være de tyske designervognene fra Porsche som ikke trives når gradestokken går i blått?

Jeg setter selvsagt pris på at De bryr Dem om min helse. Det blir jo mang en spasertur på perrongen for å holde varmen oppe mens jeg venter på at T-banen skal komme, og som kjent er jo ikke spaserturer kreftfremkallende. Likevel må jeg få påpeke at den helsemessige gevinsten ved perronggange kanskje likevel ikke strekker til i det lange løp. For om vi skal tillate oss et lite sidespor og bli i de baner, er det jo åpenbart for alle og enhver at permafrost i tærne og inhalering av nedkjølt oksygen ikke er utpreget helsebringende for et stakkars utarmet legeme. Jeg foreslår at De installerer varmekabler på perrongen (da vil det jo bli like godt og varmt som i oppkjørselen min hjemme. Der kommer forøvrig tulipanene allerede i januar, noe jeg har mottatt Montebello Vels Pelikanpris for i en årrekke). En annen mulighet De kan benytte dem av er å servere te og kaffe til de reisende mens de venter på holdeplassen (Da forventer jeg selvsagt å få servert nykvernet importkaffe, og ikke slikt skvip de selger på kjeder som Narvésen og Deili di Lucas). En tredje mulig løsning vil være å sørge for at T-banene går efter rutetidene.

Om De ønsker å benytte Dem av sistnevnte forslag, ender vi atter en gang tilbake til utgangspunktet. Jeg spør igjen: Hva skyldes så disse forsinkelsene? På disse digitale tavlene Deres (hvis tall er altfor små forresten) samt over høyttaleranlegget, sies det til stadighet at forsinkelsene skyldes feil på Sing Nal An Le Ghet. For det første er dette dårlig norsk språkføring. Det heter “feil begått av”. Dernest må jeg få tale like fra min sjel: Jeg er av den oppfatning at De sender ut feil signaler ved å anlegge skylden på denne mannen. Vi kan vel alle ha en dårlig dag på jobben, og det må heller samtales med denne Sing Nal An Le Ghet slik at vedkommende kan bli mer motivert for sin daglige arbeidstjeneste.  Dersom Sing Nal An Le Ghet for eksempel signaliserer at han ønsker å anlegge vinterhage, må dette selvsagt tas hensyn til. Jeg kan ikke se at verken De eller noen andre, for den saks skyld, er tjent med misførnøyde arbeidstakere.

Jeg har nu likevel en annen tese hva angår disse forsinkelsene. Mon kan det ha noe med føret å gjøre. Jeg har fulgt med jevnlig på de Olympiske Lekene de siste dagene og det later til å utgjøre en særdeles betydelig forskjell hvorvidt disse skiene er smurt ypperlig eller ei. Personlig har jeg alltid sverget til blåswix i disse vintertidene når jeg skal gå på ski over eiendommen min for å inspisere termostatene i vinkjellerne mine. Men endog jeg som ikke er noen ekspert, synes å observere at banene deres går noe sent om nu om dagene, ja bent frem sagt (for å holde meg til gjengse sportsmetaforer); Rundetidene er meget dårlige! Kanskje kunne man få til et samarbeid mellom det Kongelige Norske Olympiske Smørelauget og Sporveiene?

Jeg er naturligvis meget takknemlig for reisegarantien Deres selskap aller nådigst har skjenket Deres passasjer. Likevel opplever jeg store problemer ved å innløse denne garantien da jeg lider av en meget sjelden sykdom (som forøvrig forekommer uvanlig hyppig i mitt nabolag), nemlig kunsstoffallergi. Jeg har den siste tiden opplevd store problemer med å få tak i drosjebiler med skinnseter, og da blir reisegarantien Deres nær sagt ubrukelig for mitt vedkommende.

Derfor ber jeg Dem innstendig om å få til en løsning på disse leie forekomstene av forsinkelser på T-banens linjer (da særlig de vestgående for mitt vedkommende). Jeg håper at vi allerede i nær fremtid kan leve i fred og fordragelighet og punktlighet.

vennlig hilsen

Werner von der Westkant

Det skjer fra tid til annen
At skigåing blir tull
Det skjer fra tid til annen
At Sverige vinner gull

Det skjer fra tid til annen
at søvnmengden blir knapp
Det skjer fra tid annen
at Northug blir litt slapp

Det skjer fra tid til annen
At bukser gjør suksess
Det skjer fra tid til annen
at ruter ordner det

Det skjer fra tid til annen
at medaljene blir få
Det skjer fra tid til annen
at skiene blir trå

Det skjer fra tid til annen
At kula treffer blink
Det skjer fra tid til annen
at Svendsen er så flink

Det skjer fra tid til annen
ta fjerdeplasser tas
Det skjer fra tid til annen
at bronsen går i dass

Det skjer fra tid til annen
At rim kommer i fleng
Det skjer fra tid til annen
at noen må i seng

Sportsdirektør i byens lokale fotbalklubb, som spiller i den norske toppligaen snelite-serien, er positiv til en mulig omlegging.

- Vi i Viking vurderer muligheten for å erstatte spillerstallen vår med tamme pingviner. Vi er allerede på tynn is foran årets sesong, sier Egil Strøseinstad. Dessuten har vi allerede begynt planleggingen av en musikal, «Viking F.K. on Ice», som skal produseres over samme lest som Disneys berømte suksesskonsept. Tenk deg følgende scenario: 3.verdenskrig er over, og verden er bombet tilbake til istiden. De eneste folkegruppene som har overlevd er tyskere, nordmenn og engelskmenn. På grunn av all bombingen har alle nedsatte kommunikasjonsevner. Den eneste som kan redde verden og forene alle til ett folk er…Uwe Rösler. Vi tror dette vil bli starten på en helt ny æra for vår stolte fotballklubb, sier den entusiastiske sportsdirektøren.

Også bystyret håper på Stavanger som ny nordpol:

- Vi legger alle saker på is uansett. Går dette som planlagt, vurderer vi å markedsføre Stavanger som «Europeisk Polarhovedstad i 2011.» Vi har allerede satt av 25 milliarder til dette i kommunebudsjettet. De nødvendige midlene skal  innhentes gjennom oppføring av bomstasjoner i alle byens akebakker. Dessuten har de etablerte rogalandsartistene Kjartan Salvesen, Glenn Lyse, Thomas Dybdahl og Kristian Valen lovet å støtte opp om polarhovedstaden. De skal gi ut en CD og opptre under navnet «De aller nyeste gitarkameratene».

På toppen av det hele har David Toska lovet å sponse prosjektet.

-Det har lenge vært kalde fronter mellom oss i NOKAS-gjengen og Stavanger-befolkningen. Dessuten er det svært vanskelig å hvitvaske penger i denne kulden, røper Mestertyven.

- Vi er ikke interessert i frossen kapital.

FROST opplyser at avgjørelsen vil tas så snart arbeidet med å reversere den globale oppvarmingen er i mål.

(Saken er dessverre uten bilder på grunn av problemer med å scanne inn Polaroid-bilder.)

Jeg tenker som så: Jeg er en gutt. Jeg vet endel om hva det vil si å være mann. Jeg vet veldig lite om hva det vil si å være kvinne. Derfor må jeg søke etter essensen av kvinnelighet.

Man kan spørre seg hvor man skal lete etter kjernen av hva det vil si å være kvinne i dagens samfunn. Men – man formes av det man fyller seg med. Nesten alle jenter jeg kjenner ser på ”Grey’s Anatomy”. Jeg tror de fleste jenter jeg kjenner drikker te. Derfor var oppgaven jeg ga meg selv og drikke te mens jeg så på ”Grey’s anatomy”, for kanskje å forstå noe av hva jenter har til felles. Er det drømmen om en høy mørk lege, et omsorgsbehov for trengende mennesker, eller rett og slett intrigene som hver tirsdag lokker tusenvis av norske jenter til å benke seg foran TV’en?

Programmet er egentlig ganske underholdende. Når man har lite kjennskap til persongalleri og tidligere hendelser i serien, går man selvsagt glipp av en del referanser til bakenforliggende konflikter. Parallelle hendelser eller historier fortelles i løpet av en epiode. Det virker som komponentene i en god ”Grey’s”-episode er én rørende historie, én spennende historie, og flere videreutviklinger av anspente relasjoner mellom sykehusets ansatte. Til sammen utgjør dette ganske bra underholdning, der seeren tas med på en reise mellom ulike følelser og aspekter ved livet.

Har jeg grepet essensen av kvinnelighet etter å ha sett en episode av ”Grey’s Anatomy”? Nei, dessverre. Kanskje er det slik at programmet egentlig er et samlingspunkt for en sosial setting, slik som fotballkampen gjerne er for menn? Kanskje er brownies, is og Pepsi Max avgjørende faktorer, som jeg arrogant har utelatt i mitt eksperiment? Ikke vet jeg. Forslag mottas med takk.

 Menigheten beskrives i Bibelen som en familie, som et fellesskap av brødre og søstre. Både fortellinger fra apostlenes gjerninger og andre historier fra den første tiden med kristne menigheter, maler et bilde av et varmt fellesskap mellom menneskene som trodde på Jesus. Et veldig synlig tegn på kjærligheten dem i mellom, var at de delte alt de eide, men mange flere fantes.

 Hvordan står det til i dag? På sitt beste er menighet anno 2009 et fellesskap som minner om en familie. Likevel kan det være vanskelig å gjenkjenne samholdet og kjærligheten som i urkirken sprengte grenser mellom fattig og rik, populær og upopulær, innfødt og innvandrer. På sitt verste minner menighet i dag om nok et utstillingsvindu for vår egen suksess. Hvis ikke kroppen, klærne, facebook-profilen, bilen, huset, karrieren og vennenettverket allerede har vist alle rundt oss hvor vellykkede vi er, så får vi enda en mulighet til å gjøre det i menigheten, ved å bringe med oss de samme målestokkene inn i Guds familie. Og det stopper ikke der: Istedenfor å være ærlige om hvordan livet faktisk er, blir det fort til at vi klistrer på oss smilet og holder ut til vi kommer oss hjem og kan være oss selv.

 Jeg skriver ”vi” fordi jeg ikke på noen som helst måte prøver å si at jeg ikke selv går i fasadefellen. Jeg er en del av denne ukulturen, og dessverre med på å holde den i live. Men jeg ønsker å se en forandring. I stedet for å tviholde på fine fasader, og illusjoner om tilsynelatende suksess, håper jeg menigheten kan bli et fristed fra alle kravene vi møter ellers i hverdagen og samfunnet. Der det er lov å verken føle seg vellykket eller for den saks skyld være det, utifra samfunnets målestokk. En ting er i hvert fall helt sikkert: Jesus målte ikke mennesker etter ytre suksesskriterier. Jeg spør meg selv om mange av de folkene han hang med ville følt seg hjemme i de kristne fellesskapene våre. Jeg er dessverre ikke så sikker på om det er tilfelle.

 Det verste med ”if you can’t make it – fake it”- kulturen er at den for det første stenger oss ute fra et dypere og mer nådefullt fellesskap med Gud og hverandre. Vi lures til å tro at vi er den eneste i hele forsamlingen som sliter med Gudsrelasjonen og andre issues. Jeg har selv opplevd perioder i livet mitt der jeg knapt nok har orket å snike meg inn på bakerste benk, fordi jeg ikke har holdt ut å føle meg eksklusivt mislykket i et fellesskap av  mennesker som fikser livet.

 På den andre siden tror jeg at holdningen hindrer mange nye mennesker i å trekkes mot menigheten. Istedenfor burde vi være en appellerende motkultur til samfunnets krav om fullstendig mestring og vellykkethet på alle livets områder. Jesus sier: ”Kom til meg alle dere som strever og har tynge byrder å bære, og jeg vil gi dere hvile.” Paulus skriver: ”Hvis jeg skal rose meg av noe, vil jeg rose meg av min svakhet. For i min svakhet er jeg sterk”. Johannes oppfordrer: ” lev i lyset!”. Hva kommuniserer vi med våre fellesskap?

 Det er godt mulig jeg svartmaler for mye nå. Særlig er dette innlegget rettet mot studentmenighetene, der jeg har min menighetstilknytning. Jeg kunne skrevet en post der jeg trakk fram alle de gode sidene ved menighetene i Oslo. Kanskje gjør jeg det seinere, også. Uansett vil jeg takke alle de som gjør en forskjell for å endre på kulturen jeg har beskrevet, og jeg oppfordrer alle til å være med å bygge en ærlig kultur der det er lov å innrømme svakhet, feil og nederlag. Målet er ikke å drive sjelsorg under kirkekaffeen, eller utlevere sine mest intime detaljer til sidemannen under hilserunden, men at menigheten – familien – kan være et sted med rom for hele livet. Hvor det går an å snakke også om det vanskelige, akkurat som vi snakker om det som er bra og flott.

 Bli med på jobben som gjøres. Bibelen sammenligner Guds rike med et sennepsfrø som er helt utrolig lite når det blir sådd, men som bare vokser seg vanvittig svært. Kanskje er det sånn med en type kulturendring som etterlyses her.

Jesus sa aldri: “Be the change you want to see”. Det var det Gandhi som gjorde, men jeg tror Jesus støtter den strategien.

Ja, du hørte riktig. Mens Ane var i bryllup i Stavanger, brettet Ole og Pete skjorteermene opp, fant sin indre husmor og klinket til med bakverk i alle slags fasonger. Rundstykker, pai, boller, og en ny porsjon rundstykker ble alle med ømhet, varsomhet, og faste mannehender, formet til de flotteste fasonger.

Det mest eksperimentelle forsøket var nok smågodt-bollene. Vi har vel alle smakt Shell, Sevens og Deli sine daim- og sjokoladeboller. “Gjesp, gjesp, nesten like kjedelig som rosinboller,” tenkte vi. “La oss revolusjonere bollefyllsegmentet og sjokkere trauste, deigklumpspisende nordmenn med flashy fills.” Godteri i alle former, smaker og farger ble kjøpt inn og bakt inn i bollene. La oss si at spennet var ganske stort, resultatmessig sett. Verst var nok bollene med godteri-/tyggiskuler inni. Personlig vil jeg si at bollene med sånne “sour power”-belter i alle regnbuens E-stoffarger, var vinneren.

Likevel må vi nok innrømme at Ola bolle-Nordmann ikke er klare for en regnbuevareiant som tilbehør til kaffeen sin, ihvertfall ikke enda. Men, men, slik er nå den harde realiteten for ambisiøse og innovative oppfinnere/oppbakere som oss; I ni av ti tilfeller er ikke verden modne for oppfinnelsene våre. Vel, vel; vi fikk oss flere latterkuler, smaksløkene fikk en funky fresh overhaling, og hva gjør man ikke for å ha en god historie å fortelle? Vi er med andre ord ved godt mot.