Å møte Gud

En mann er på vandring med saueflokken sin. Sola står høyt på himmelen, og han tørker svette av pannen sin, mens han lent mot vandringsstaven sin tar seg en velfortjent pust i bakken. Det er ingen spøk å vandre i ørkenen, og denne dagen kan ta knekken på selv den mest rutinerte vandringsmann.

Mannen kikker rundt seg. Så langt øyet rekker er det bare sand å se. Ørkenvinden har blåst millioner av sandkorn sammen i majestetiske hauger. Som store havdønninger ligger de der i ødemarkens hete og strekker seg ut i evigheten. Bare noen ganske få steiner og tørre vekster bryter opp det monotone landskapet.

Med ett fanges blikket hans av noe som ser ut som flammer. Det er for langt unna til at han kan se tydelig. Kan det være nomader som som har gjort opp et bål? Men han pleier da aldri å møte andre mennesker i disse traktene. Mannen samler saueflokken sin og beveger seg i retning mot flammene. I det han nærmer seg ilden, ser han at den stammer fra en utarmet kapersbusk, svidd av solens ubønnhørlige hete. Det var ikke første gang mannen ser en busk brenne her ute i ødemarken, for her er det bare de mest standhaftigste vekster som klarer å samle vann nok til å overleve.

Likevel er det noe som pirrer mannens nysgjerrighet. Busken ser ikke ut til å slutte og brenne. Flammene slikker opp rundt busken, men på tross av dette ser grenene ut til å være uberørt av ildens herjinger. Mannen, som er slått av undring over dette synet, går ennå noen skritt nærmere. Et skritt til.

Plutselig hører han en stemme rope navnet sitt. Lynraskt snur han seg rundt til alle kanter. Hvor kom den stemmen fra?! Han vender hodet og tar et 360 graders blikk rundt seg, men ser ingenting. Igjen hører han navnet sitt. Forvirret og skrekkslagen snur han seg igjen brått alle veier. Tusen tanker raser rundt i hodet til mannen, og med en skepsis og frykt for at ørkenens ensomhet har spilt sinnet hans et puss bryter han ut halvt desperat: ”Ja, her er jeg!” Den ukjente stemmen fortsetter å snakke: ”Ta av deg på føttene, for du står på hellig grunn”.

Med ett skjønner mannen at han har ikke blitt sinnsyk. Skjelvende av frykt og full av undring får gjeteren langt ute i ørkenen et møte med den hellige Gud. Etter å ha fått et oppdrag av Gud, spør han det kanskje mange av oss ville spurt hvis vi hørte en stemme langt ute i ørkenen: ”Hvem er du? Hvem skal jeg si at jeg har møtt?”

”Du skal si at ’Jeg Er’ har sendt deg”, er svaret han får.

I denne fortellingen, som handler om en mann ved navn Moses, oversetter noen bibelutgaver ”Den Værende” med ”Jeg Er”. Midt ute i ørkenen, i det landskapet som er livløst, tørt og øde, får Moses et møte med det stikk motsatte. Der ute hvor det er lite som lever og eksisterer, blir han møtt av Den Værende. Av Han som beskrives best med ”Jeg Er”, fordi Han rett og slett beskrives best ved at Han bare Er. Mye mer enn alle andre mennesker og dyr og naturen selv. Alt som lever er i beste fall bare en liten skygge av Ham. Han er full av liv, den som er utgangspunktet for alt som lever, og det virkeligste og mest eksisterende av alt som finnes i hele universet. Og denne Gud får Moses møte på en vanlig dag på jobben, da han ikke forventer det i det hele tatt.

Det er nettopp møtet med en Gud som er så intenst levende, som jeg synes gjør dette til en så flott historie om hvem Gud er. Og det er ikke bare Moses som har opplevd at Gud er virkelig. Opp i gjennom hele historien har mennesker blitt møtt av den levende Gud, kommet til tro på Han og erfart at livene deres har fått en ny retning. Jeg er et av de menneskene. Og jeg kjenner mange av dem. Ikke fordi vi nødvendigvis har møtt Gud på sånne heftige måter. Noen har, men ikke de fleste. Men jeg kjenner mange som har opplevd at Gud er levende. På mange ulike måter. At Han er nær i livet på en måte som er vanskelig å forstå med hodet, men mulig å erfare.

Derfor blir jeg så utrolig trist når folk opplever kirken som kjedelig. For kirken handler jo om det stikk motsatte! Syntes Moses det var kjedelig å møte Gud ved busken? Jeg tror han kunne beskrevet dette møtet med mange ord, men kjedelig ville ikke vært ett av dem.

Kirke handler om å møte Gud, og det er ikke kjedelig. For all del, Moses hadde nok mange grå og kjipe dager han også. Ikke noen tvil om det. Og når man går på gudstjenester eller møter, er det nok en del av livet at også det kan være kjedelig i blant. Men hvis kirke først og fremst er kjedelig, hvis gudstjenester oftest oppleves som trøtte, tunge, og snoooooorkende langsomme, da har vi bommet! Skikkelig. For gudstjenester handler om å møte Gud. Og det er ikke kjedelig!

Selvfølgelig skal vi være tålmodige, og ikke jakte på nye opplevelser hele tiden. Men jeg synes at hvis folk ikke gidder å gå til gudstjenester i de menighetene vi er med i, fordi det oppleves som kjedelig – da mener jeg vi bør stille oss noen grunnleggende spørsmål. For hvis det er kjedelig å gå til gudstjenester, blir fort Gud oppfattet som kjedelig. Og det er Han ikke! Punktum