I denne posten ønsker jeg å sette fokus på et fenomen som jeg og mange jeg snakker med, mener eksisterer i Oslo, men kanskje er det aktuelt for menigheter i andre byer. Treffer det, så ta deg til deg. Gjør det ikke, så kan du med glede glemme det du har lest.
Menigheten beskrives i Bibelen som en familie, som et fellesskap av brødre og søstre. Både fortellinger fra apostlenes gjerninger og andre historier fra den første tiden med kristne menigheter, maler et bilde av et varmt fellesskap mellom menneskene som trodde på Jesus. Et veldig synlig tegn på kjærligheten dem i mellom, var at de delte alt de eide, men mange flere fantes.
Hvordan står det til i dag? På sitt beste er menighet anno 2009 et fellesskap som minner om en familie. Likevel kan det være vanskelig å gjenkjenne samholdet og kjærligheten som i urkirken sprengte grenser mellom fattig og rik, populær og upopulær, innfødt og innvandrer. På sitt verste minner menighet i dag om nok et utstillingsvindu for vår egen suksess. Hvis ikke kroppen, klærne, facebook-profilen, bilen, huset, karrieren og vennenettverket allerede har vist alle rundt oss hvor vellykkede vi er, så får vi enda en mulighet til å gjøre det i menigheten, ved å bringe med oss de samme målestokkene inn i Guds familie. Og det stopper ikke der: Istedenfor å være ærlige om hvordan livet faktisk er, blir det fort til at vi klistrer på oss smilet og holder ut til vi kommer oss hjem og kan være oss selv.
Jeg skriver ”vi” fordi jeg ikke på noen som helst måte prøver å si at jeg ikke selv går i fasadefellen. Jeg er en del av denne ukulturen, og dessverre med på å holde den i live. Men jeg ønsker å se en forandring. I stedet for å tviholde på fine fasader, og illusjoner om tilsynelatende suksess, håper jeg menigheten kan bli et fristed fra alle kravene vi møter ellers i hverdagen og samfunnet. Der det er lov å verken føle seg vellykket eller for den saks skyld være det, utifra samfunnets målestokk. En ting er i hvert fall helt sikkert: Jesus målte ikke mennesker etter ytre suksesskriterier. Jeg spør meg selv om mange av de folkene han hang med ville følt seg hjemme i de kristne fellesskapene våre. Jeg er dessverre ikke så sikker på om det er tilfelle.
Det verste med ”if you can’t make it – fake it”- kulturen er at den for det første stenger oss ute fra et dypere og mer nådefullt fellesskap med Gud og hverandre. Vi lures til å tro at vi er den eneste i hele forsamlingen som sliter med Gudsrelasjonen og andre issues. Jeg har selv opplevd perioder i livet mitt der jeg knapt nok har orket å snike meg inn på bakerste benk, fordi jeg ikke har holdt ut å føle meg eksklusivt mislykket i et fellesskap av mennesker som fikser livet.
På den andre siden tror jeg at holdningen hindrer mange nye mennesker i å trekkes mot menigheten. Istedenfor burde vi være en appellerende motkultur til samfunnets krav om fullstendig mestring og vellykkethet på alle livets områder. Jesus sier: ”Kom til meg alle dere som strever og har tynge byrder å bære, og jeg vil gi dere hvile.” Paulus skriver: ”Hvis jeg skal rose meg av noe, vil jeg rose meg av min svakhet. For i min svakhet er jeg sterk”. Johannes oppfordrer: ” lev i lyset!”. Hva kommuniserer vi med våre fellesskap?
Det er godt mulig jeg svartmaler for mye nå. Særlig er dette innlegget rettet mot studentmenighetene, der jeg har min menighetstilknytning. Jeg kunne skrevet en post der jeg trakk fram alle de gode sidene ved menighetene i Oslo. Kanskje gjør jeg det seinere, også. Uansett vil jeg takke alle de som gjør en forskjell for å endre på kulturen jeg har beskrevet, og jeg oppfordrer alle til å være med å bygge en ærlig kultur der det er lov å innrømme svakhet, feil og nederlag. Målet er ikke å drive sjelsorg under kirkekaffeen, eller utlevere sine mest intime detaljer til sidemannen under hilserunden, men at menigheten – familien – kan være et sted med rom for hele livet. Hvor det går an å snakke også om det vanskelige, akkurat som vi snakker om det som er bra og flott.
Bli med på jobben som gjøres. Bibelen sammenligner Guds rike med et sennepsfrø som er helt utrolig lite når det blir sådd, men som bare vokser seg vanvittig svært. Kanskje er det sånn med en type kulturendring som etterlyses her.
Jesus sa aldri: “Be the change you want to see”. Det var det Gandhi som gjorde, men jeg tror Jesus støtter den strategien.
Dette likte eg til dei grader! Ligger muligens ein link til artikkelen på bloggen vår, sia dette var sykt bra! Haha!
[...] http://petlo.wordpress.com/2009/09/30/fasadekulturen/#comment-593 Posted by gjermundnet Arkivert i Uncategorized Leave a Comment » [...]
Petter, dette bør sendes inn til vårt land.. Dette er ikke bare sant, men det er utrolig godt skrevet. Hvis ikke du sender det til VL så gjør jeg det og tar æren for det!!!
Vanvittig bra skrevet! og veldig mye sant i det.
Herlig! Eg lige.
Ærlighet har aldri vært så nødvendig som idag…
Først når vi våger å være svake, får Han mulighet til å være sterk. Tenk så mye vi går glipp av ved å kave på egenhånd!
Heisan Petter, spennende å lese det du skriver og ikke minst gjenkjennelig. I Storsalen arrangerer vi denne høsten tabutorsdager, en kveld hvor vi vil fasaden til livs og hvor vi snakker sant om livet. Velkommen neste gang som er 29.10, da er det temaet alkohol.
Takk for tilbakemeldinger. Det er bra å få bekreftet at mange ser dette som et problem, for dersom bevisstheten omkring dette øker, er det lettere å gjøre noe med.
KJ: Jeg synes Tabutorsdag er et fantastisk initiativ, og noe av det som i praksis er med på å motvirke denne uheldige kulturen. Når jeg i denne posten skriver at jeg ønsker å takke de som gjør en forskjell, tenkte jeg bl.a. på deg og tabutorsdag. Dessverre er mange torsdager travle dager for meg, men jeg skal prøve å komme. Guds velsignelser over det arbeidet du (og evt. flere med deg) gjør med Tabutorsdag.
Bra innlegg! Har du noen tanker om hvordan en får til denne forandringen i praksis? Jeg har vært i miljøer hvor jeg skulle ønske ting var annerledes, men har ikke visst hva jeg skulle/kunne gjort.
Kanskje man bare burde legge ned møtene?
Kanskje problemet ligger i menighetsstrukturen og ikke -kulturen?
Marit: Det er vanskelig å gi noen enkle svar. Det blir fort for lettvint å skjære alle over en kam – hver menighet er unik. Men jeg kan prøve å gi noen generelle betraktninger om hvordan det går an å prøve og endre på ting.
1) Begynne å være ærlig selv. Endringer kommer sjelden uten at noen går foran. Det er utfordrende å skulle pløye ny jord, kanskje er det en god idé å gå sammen en gjeng i en menighet og bli enige om å prøve å være ærlige med hvordan livet er. Prøve å la fasadene falle. Jeg skriver “prøve” fordi jeg ikke tror det er noen enkel jobb, men noe som forhåpentligvis kan skje over tid dersom noen går foran.
2) Snakke med ledelsen i menigheten og ha en dialog på hvordan man kan bygge et fellesskap der folk tør å vise fram livene sine med mindre grad av sensur.
3) Be om å få se endringer. Bønn har potensiale til å sprenge fasader. Vi kan be om å få hjelp og trygghet til å ikke klistre på oss falske smil, men være ærlige. Vi kan samtidig be om at Gud må endre på problemet i den menigheten der vi er.
Kun noen tanker. Kom gjerne med gode idéer selv!
Elia: Ja, kanskje man bare burde gjøre det? Isåfall trengs det etter min mening en god begrunnelse som stikker dypere enn fasadekulturens eksistens. Hva er det kristne fellesskapet? Spørsmålene mine til deg blir: Påvirker strukturen kulturen? Og på hvilken måte? Hvordan vil kulturen endres dersom man endrer/dropper strukturen? Og dersom man tar bort menighetsstrukturen; hva skal man erstatte den med?
Jeg skal svare raskt her (litt travelt i livet denne uka, så å kommentere blogger er lite prioritert…)
Men trenger man egentlig begrunnelser som stikker dypere enn fasadekulturens eksistens? Er ikke fasadekulturen tegnet på at det er noe fundamentalt galt med hvordan kristne lever livet som kristne?
Og ditt ønske om “god begrunnelse” er kanskje et av de elementene som kommer fra strukturen. Når man lager en stor struktur og organisasjon, ansetter folk og har store bygg – vel, så blir det et behov for å opprettholde det eksisterende. Å leve med Jesus handler om å leve i fellesskap, som en familie. Vi organiserer oss ikke til kjærlighet med familien. Møtestrukturer og store menighetsstrukturer gjør at man stiller spørsmålet som du gjør det: “Har du en god begrunnelse for å legge ned?” – mens det relevante spørsmålet er “Hva skal vi med det? Har vi en god begrunnelse for å FORTSETTE?”
Strukturen – menighetsstrukturen og møtestrukturen – påvirker kulturen fordi den i stor grad skaper en kultur som gir mulighet til ikke å være aktiv. Til å ikke følge Gud. Men likevel gå i møter. Strukturen gir dessverre en mulighet til å gjemme seg vekk, og den gir også muligheten til å overse.
Hva man skal ersatte den med? Apg 2.44-47.