I år er jeg en av de mange gjerdesitterne. Grunnen til at jeg har havnet i den smeltedigelen av potensielle (statistisk sett) Ap-velgere, innvandrere og sosialklienter bunner ut i en blanding av latskap og glemskhet. Med folkeregistrert bosted i Stavanger kommune, krever den kongelige norske lov at jeg peller meg ned på Oslo tinghus for å si min mening om hvilken folkevalgt som skal få kjenne ordførerkjedets tyngde de neste fire årene. Etter at hverdagen har fått sagt sitt, ligger fortsatt et stykk valgkort krøllete, dog ubrukt, på skrivebordet og går en sikker buddhistisk resirkuleringsskjebne i møte.
Min stemme ville visstnok vært avgjørende. Mens det i 2008 skal skåles i champagne og svis av kulturmillioner i en fart som kun den jevne Frp-velger klarer å trekke ned en rullings, er det samtidig viktig å stemme på den beste vaktmesteren. I 2009, som sannsynligvis blir kjent som ”året derpå” i oljebyen og moroa er over, skal fortsatt Olga ha sykehjemsplass, og lille Ole trenger et sted å være mens mamma jobber for å bidra med sitt til at kommunens gigantunderskudd reduseres. Litt etter litt. Steg for steg.
Som ”observatør” – vi gjerdesittere liker å kalle oss det – i årets valgkamp, har jeg registrert at de faste elementene er på plass, i det minste fra rikspolitisk hold. Valgflesket smøres så tjukt på at selv julegriser gremmes. PR-byråene gnir seg i hendene ettersom en lang rekke CO2-spyende lastebiler frakter ut tonn på av brosjyrer i alle ideologiske farger som forklarer mottakeren hvordan partiet skal redde verden fra miljømonsteret – ja, nettopp – CO2.
Det krangles om alt og ingenting. Om skatter og avgifter, om pensjonsordninger og velferdsstatens innhold. I år har debatten kanskje aller mest dreid seg om hvilket parti som har færrest antall representanter som har blitt tatt med buksa nede, eller i Fabian Stangs tilfelle, uten. Til og med velgerne kan finne på å krangle rundt omkring på landets pauserom. Er det likevel noe folk flest er enige om, så er det at politikerne gjør en dårlig jobb. Noen klager over at valgkampen har tatt feil retning, resten henger seg på. Folket skylder på politikerne, politikerne hevder mediene ødelegger debatten. Fra Akersgata snøftes det høyt og blodfornærmet, og eder og galle sendes politikerne i retur fra lederplass. Det er en evig politisk runddans.
Hvem har så skylden? Politikerne? Det er ikke særlig populært å være kommunepolitiker i dag. Ikke er det særlig godt betalt heller. Kanskje er det nå likevel medienes skyld at valgkampen ikke har hatt nok fokus på ideologi og saker? Mediene blir beskyldt for å være fordummende, forenklende og tabloide i sin fremstilling. Selvsagt stemmer det. Er det ikke det vi vil ha? Sannheten er at vi avislesere, radiolyttere og tv-seere ikke orker en lang, tørr og punktvis analyse av statsbudsjettets liv i praksis til morgenkaffen. Vil vi heller høre historier om de folkevalgtes snuskete fortid, og mediene operer etter loven om tilbud og etterspørsel, de som alle andre.
Hvor blir det av politikerne midt opp i dette sirkuset. De er selvsagt sentrale, men etter min mening får de for mye kritikk. Politikerne er medienes kjæledegger. Mediene derimot, kiler velgerne i ørene. Kanskje er det på tide at velgerne tar sin del av skylda for at valgkampen ble som den ble. Dessuten, hvem ville stemt på et parti som sa rett ut at de ikke ville love velgerne noe her og nå, men se på omprioriteringer neste år dersom de fikk makten. Imens sitter vi som ikke har stemt igjen på gjerdet, med mer eller mindre dårlig samvittighet og betrakter nedleggingen av stands, løfter, sykehjemsplasser og restene av alt som minner om valg. Helt til 2009 da noen av oss igjen klyver opp på gjerdet.
Siste kommentarer