Nåden

Nådens paradoks er at du ikke kan gjøre deg fortjent til den. Overalt ellers i samfunnet er nåden betinget. En forbryter slipper å sone en betinget fengselsstraff dersom han oppfører seg bra. Vi tilgir hverandre og gir et løfte vi sjelden klarer å holde om at vi aldri skal gjøre det igjen, og dette er også betingelsen for tilgivelse. Guds tilgivelse stiller ikke betingelser. Samtidig er det lett å tenke at ved å leve et “sømmelig kristent liv” vil Gud bli fornøyd med meg, og at han er glad for å ha meg, med de ressursene og gavene jeg har, på laget. Det tar jeg meg selv i å gjøre. Men den ubegripelige og til tider “frustrerende” kjærlighetserklæringen, men mest av alt den rensende sannheten, er at nåden gis på tross av alt og ikke på grunn av.

Dette er de tankene som har kvernet rundt i hodet mitt i lang tid. Ofte føler jeg at jeg må bearbeide tankene mine og uttrykke meg på en måte, mest av alt for å selv forstå. Derfor har jeg prøvd å skrive en lovsang om dette. Her har jeg utrolig lite erfaring, så det hadde vært fint å få tilbakemeldinger fra dere. Vær frimodige!

Vers 1:
Engang var vi mørke
Nå i Herren er vi lys
Rik på miskunn valgte du meg
Ufortjent til herligheten
Å, hvor stort ditt offer var
Korsets kraft har satt en synder fri
Til evig tid

Ref.:
På tross av alt
Står du der med åpne armer
Tross min skyld
Herre, du forbarmer deg over meg
For Far min egen skyld var stor
Jeg elsket det av denne jord
Jeg sviktet deg med alt jeg var
Din sønn på korset var ditt svar
På tross av alt
Og ikke på grunn av

Vers 2.:
Du Døde mens jeg var i synd
Din kjærlighet var uten grunn
Kun av nåde er jeg frelst
Du tok min straff som var fortjent
Du vasket rullebladet rent
Nåden vil jeg aldri forstå
Den er her nå

Ref.:
På tross av alt
Står du der med åpne armer
Tross min skyld
Herre, du forbarmer deg over meg
For Far min egen skyld var stor
Jeg elsket det av denne jord
Jeg sviktet deg med alt jeg var
Din sønn på korset var ditt svar
På tross av alt
Og ikke på grunn av

Bridge:
Det hviler ikke på gjerninger
Din miskunn valgte oss ut
Hva har vel jeg å rose meg av
Når alt er gitt av deg Gud

På tross av alt
Og ikke på grunn av

Dovre ExperiNz, del 1

Intro:
Dovreturen var ekstrem, og det er ingen overdrivelse for å sette oss i et “barskere” lys. Det tok tid å bearbeide inntrykkene, fordi det rett og slett var det mest strabasiøse og til tider utmattende vi har opplevd. Samtidig var det et møte med naturen som har satt dype spor. I de neste 9 ukene skal vi prøve å formidle noen av de erfaringene vi gjorde oss, og de inntrykkene vi sitter igjen med i etterkant.

Dag 1:
Dag 1 begynte med frokost på Burger King på Oslo S, etter noe så sensasjonelt som en tur med nattoget der du faktisk sover. Noen timer til med tøffing og vi var i Dombås, utgangspunktet for sommerens fjelltur, forhåpentligvis den første i en lang rekke.

Turen hadde krevd sitt av planlegging. Du vil ikke drasse på mer enn nødvendig på en nidagers tur inn i Dovreheimen. Mathias hadde lagt mye arbeid ned i å måle opp mengden mat/energi som var nødvendig for å holde oss i live, pluss litt til uten å fråtse. Vi tok høyde for tre fiskemiddager med potetmos i matberegningen, men ellers bar vi med oss alt. Etter nøysom pakking havnet sekkenes vekt på under 20 kg Per sekk, noe vi er veldig godt fornøyde med. Av dette var 7 kg. Totalt sett mat.

Før vi labbet av gårde inn i Dovreheimen, var det nødvendig å ordne noen praktiske “detaljer”, som f.eks å kjøpe kart, fiskekort og legge opp ca. rute. Målet var fastlagt fra før av: Oppdal, et lite tettsted oppe i Trønderland, nord for Dovrefjell. GPS’en viste ca. 85 km. Luftdistanse. Luftdistanse langs ruten var ca. 120 km. Medberegnet høydeforskjeller og småsvinger ville det bli en del mer.

Etter et siste måltid med Statoil-wraps bar det i vei. Den første timen gikk vi langs E6, deretter noen timer på bratt skogsvei. For utrente føtter kjentes de 400 første høydemetrene godt. Synet som åpenbarte seg for svette byasøyne da vi brått kom over tregrensa og Dovregubbens vidder plutselig lå for våre føtter, var et syn verdig Han der oppe. Så langt øye kunne se var det bare vill vidde, med et unntak av noe langt sør-vest som så ut som en tyskercampingvogn, men som neppe var det. Veien videre gikk langs Dovre Canyon, et juv på 50 meter rett ned ved siden av stien. Vi kan vel begge med hånden på hjerte si at vi ble fylt med ærefrykt, der vi trasket langs en sti og kikket ned i noe som var dypere og mer fryktinngytende enn ….

Turens første camp ble satt opp midt mellom bakkar og berg nere ved bekken som delte denne delen av Dovre i to. Etter noen timer med fiske, satt vi igjen med omlag 10 deilige bekkørreter som også ble dagens middag. Å sitte der midt i den myke lyngen med mat hentet fra naturens spisskammer og bare se solen gå ned bak Dovrefjellene en lun sommernatt kalles enhet med naturen, og gir deg en opplevelse av ro og fred som du ikke finner noe annet sted. Trøtte og litt såre la vi oss på naturens egen himmelseng, svevende på et mykt lag med mose og lyng, med frisk luft i lungene. Vi sov godt den natten.

Hilsen Petter (og Mathias). Neste dag kommer neste uke på bloggen til Mathias. To be continued…