Amazing Grey’s

Det er ingen nyhet at mange gutter, meg selv inkludert, sliter med å forstå kvinnesinnet. Mens menn stort sett er enkle biologiske organismer med mye instinkter og liten refleksjonsevne, er kvinnen et sammensurium av komplekse følelser og tanker, og har en velutviklet evne til å sette små detaljer inn i en stor sammenheng. Denne kræsjen mellom testosterondisponenter og østrogenbærere er nok en utbredt årsak til mange konflikter i dagens samfunn. Derfor er det for intet mindre enn et forsoningsprosjekt å regne, dersom man søker å bidra til å øke forståelsen mellom menneskehetens motpoler. Dette ville jeg selvfølgelig være med på.

Jeg tenker som så: Jeg er en gutt. Jeg vet endel om hva det vil si å være mann. Jeg vet veldig lite om hva det vil si å være kvinne. Derfor må jeg søke etter essensen av kvinnelighet.

Man kan spørre seg hvor man skal lete etter kjernen av hva det vil si å være kvinne i dagens samfunn. Men – man formes av det man fyller seg med. Nesten alle jenter jeg kjenner ser på ”Grey’s Anatomy”. Jeg tror de fleste jenter jeg kjenner drikker te. Derfor var oppgaven jeg ga meg selv og drikke te mens jeg så på ”Grey’s anatomy”, for kanskje å forstå noe av hva jenter har til felles. Er det drømmen om en høy mørk lege, et omsorgsbehov for trengende mennesker, eller rett og slett intrigene som hver tirsdag lokker tusenvis av norske jenter til å benke seg foran TV’en?

Programmet er egentlig ganske underholdende. Når man har lite kjennskap til persongalleri og tidligere hendelser i serien, går man selvsagt glipp av en del referanser til bakenforliggende konflikter. Parallelle hendelser eller historier fortelles i løpet av en epiode. Det virker som komponentene i en god ”Grey’s”-episode er én rørende historie, én spennende historie, og flere videreutviklinger av anspente relasjoner mellom sykehusets ansatte. Til sammen utgjør dette ganske bra underholdning, der seeren tas med på en reise mellom ulike følelser og aspekter ved livet.

Har jeg grepet essensen av kvinnelighet etter å ha sett en episode av ”Grey’s Anatomy”? Nei, dessverre. Kanskje er det slik at programmet egentlig er et samlingspunkt for en sosial setting, slik som fotballkampen gjerne er for menn? Kanskje er brownies, is og Pepsi Max avgjørende faktorer, som jeg arrogant har utelatt i mitt eksperiment? Ikke vet jeg. Forslag mottas med takk.

Fasadekulturen

 I denne posten ønsker jeg å sette fokus på et fenomen som jeg og mange jeg snakker med, mener eksisterer i Oslo, men kanskje er det aktuelt for menigheter i andre byer. Treffer det, så ta deg til deg. Gjør det ikke, så kan du med glede glemme det du har lest.

 Menigheten beskrives i Bibelen som en familie, som et fellesskap av brødre og søstre. Både fortellinger fra apostlenes gjerninger og andre historier fra den første tiden med kristne menigheter, maler et bilde av et varmt fellesskap mellom menneskene som trodde på Jesus. Et veldig synlig tegn på kjærligheten dem i mellom, var at de delte alt de eide, men mange flere fantes.

 Hvordan står det til i dag? På sitt beste er menighet anno 2009 et fellesskap som minner om en familie. Likevel kan det være vanskelig å gjenkjenne samholdet og kjærligheten som i urkirken sprengte grenser mellom fattig og rik, populær og upopulær, innfødt og innvandrer. På sitt verste minner menighet i dag om nok et utstillingsvindu for vår egen suksess. Hvis ikke kroppen, klærne, facebook-profilen, bilen, huset, karrieren og vennenettverket allerede har vist alle rundt oss hvor vellykkede vi er, så får vi enda en mulighet til å gjøre det i menigheten, ved å bringe med oss de samme målestokkene inn i Guds familie. Og det stopper ikke der: Istedenfor å være ærlige om hvordan livet faktisk er, blir det fort til at vi klistrer på oss smilet og holder ut til vi kommer oss hjem og kan være oss selv.

 Jeg skriver ”vi” fordi jeg ikke på noen som helst måte prøver å si at jeg ikke selv går i fasadefellen. Jeg er en del av denne ukulturen, og dessverre med på å holde den i live. Men jeg ønsker å se en forandring. I stedet for å tviholde på fine fasader, og illusjoner om tilsynelatende suksess, håper jeg menigheten kan bli et fristed fra alle kravene vi møter ellers i hverdagen og samfunnet. Der det er lov å verken føle seg vellykket eller for den saks skyld være det, utifra samfunnets målestokk. En ting er i hvert fall helt sikkert: Jesus målte ikke mennesker etter ytre suksesskriterier. Jeg spør meg selv om mange av de folkene han hang med ville følt seg hjemme i de kristne fellesskapene våre. Jeg er dessverre ikke så sikker på om det er tilfelle.

 Det verste med ”if you can’t make it – fake it”- kulturen er at den for det første stenger oss ute fra et dypere og mer nådefullt fellesskap med Gud og hverandre. Vi lures til å tro at vi er den eneste i hele forsamlingen som sliter med Gudsrelasjonen og andre issues. Jeg har selv opplevd perioder i livet mitt der jeg knapt nok har orket å snike meg inn på bakerste benk, fordi jeg ikke har holdt ut å føle meg eksklusivt mislykket i et fellesskap av  mennesker som fikser livet.

 På den andre siden tror jeg at holdningen hindrer mange nye mennesker i å trekkes mot menigheten. Istedenfor burde vi være en appellerende motkultur til samfunnets krav om fullstendig mestring og vellykkethet på alle livets områder. Jesus sier: ”Kom til meg alle dere som strever og har tynge byrder å bære, og jeg vil gi dere hvile.” Paulus skriver: ”Hvis jeg skal rose meg av noe, vil jeg rose meg av min svakhet. For i min svakhet er jeg sterk”. Johannes oppfordrer: ” lev i lyset!”. Hva kommuniserer vi med våre fellesskap?

 Det er godt mulig jeg svartmaler for mye nå. Særlig er dette innlegget rettet mot studentmenighetene, der jeg har min menighetstilknytning. Jeg kunne skrevet en post der jeg trakk fram alle de gode sidene ved menighetene i Oslo. Kanskje gjør jeg det seinere, også. Uansett vil jeg takke alle de som gjør en forskjell for å endre på kulturen jeg har beskrevet, og jeg oppfordrer alle til å være med å bygge en ærlig kultur der det er lov å innrømme svakhet, feil og nederlag. Målet er ikke å drive sjelsorg under kirkekaffeen, eller utlevere sine mest intime detaljer til sidemannen under hilserunden, men at menigheten – familien – kan være et sted med rom for hele livet. Hvor det går an å snakke også om det vanskelige, akkurat som vi snakker om det som er bra og flott.

 Bli med på jobben som gjøres. Bibelen sammenligner Guds rike med et sennepsfrø som er helt utrolig lite når det blir sådd, men som bare vokser seg vanvittig svært. Kanskje er det sånn med en type kulturendring som etterlyses her.

Jesus sa aldri: “Be the change you want to see”. Det var det Gandhi som gjorde, men jeg tror Jesus støtter den strategien.

Helg i Husebybakken

Det er lørdag. Helgefreden har senket seg over heimen i Husebybakken. To gutter ligger og slapper av i sofaen mens de ser på “Bones”. Lite vet de om at de to neste dagene vil bestå av mye baking.

Ja, du hørte riktig. Mens Ane var i bryllup i Stavanger, brettet Ole og Pete skjorteermene opp, fant sin indre husmor og klinket til med bakverk i alle slags fasonger. Rundstykker, pai, boller, og en ny porsjon rundstykker ble alle med ømhet, varsomhet, og faste mannehender, formet til de flotteste fasonger.

Det mest eksperimentelle forsøket var nok smågodt-bollene. Vi har vel alle smakt Shell, Sevens og Deli sine daim- og sjokoladeboller. “Gjesp, gjesp, nesten like kjedelig som rosinboller,” tenkte vi. “La oss revolusjonere bollefyllsegmentet og sjokkere trauste, deigklumpspisende nordmenn med flashy fills.” Godteri i alle former, smaker og farger ble kjøpt inn og bakt inn i bollene. La oss si at spennet var ganske stort, resultatmessig sett. Verst var nok bollene med godteri-/tyggiskuler inni. Personlig vil jeg si at bollene med sånne “sour power”-belter i alle regnbuens E-stoffarger, var vinneren.

Likevel må vi nok innrømme at Ola bolle-Nordmann ikke er klare for en regnbuevareiant som tilbehør til kaffeen sin, ihvertfall ikke enda. Men, men, slik er nå den harde realiteten for ambisiøse og innovative oppfinnere/oppbakere som oss; I ni av ti tilfeller er ikke verden modne for oppfinnelsene våre. Vel, vel; vi fikk oss flere latterkuler, smaksløkene fikk en funky fresh overhaling, og hva gjør man ikke for å ha en god historie å fortelle? Vi er med andre ord ved godt mot.

 

Ja, mann!

De siste par dagene har Aftenbladet tatt opp problematikken rundt eldre og økende bruk av web-baserte tjenester som erstatning for papirer, skranker og offentlige kontorer. For de fleste av oss som enkelt navigerer seg fram i det virituelle landskapet, er denne utviklingen kjempepositiv. Med noen få tastetrykk og museklikk, kan Ola Nordmann spare seg selv for timesvis i kø på offentlige kontorer. Man unngår sløsing med papir, tid, og i tillegg kan den digitale omleggingen slanke det statlige byråkratiet. Med andre ord: Alle vinner! Eller…

Dessverre er det en gruppe som havner utenfor: De eldre. Mer presist: Pensjonerte mennesker som aldri ble vant til å bruke internett som en del av arbeidslivet. I den elektroniske jungelen føler mange eldre seg diskriminert fordi de stadig vekk må punge ut gebyrer i banken, de må betale mer for fly- og bussbilletter fordi de ikke bestiller på internett, og stadig flere offentlige papirer og skjemaer finnes eksklusivt på dot.no

Jeg må si at jeg skjønner godt den eldre gardes frustrasjon. I løpet av det siste århundret har samfunnet gjennomgått enorme endringer i et vanvittig tempo. Det er lett å bli stående på sidelinjen og se utiklingen bare “glir forbi”. Likevel er det noen eldre som nekter å kaste inn håndkleet, og som surfer i vei på den digitale bølgen. Karin Bruun Sørensen (76) er en av dem som gjør dette, ifølge Aftenbladet. Hun drifter internettsider og uttaler: “Jeg hadde ikke greid meg uten pc-en. Jeg skjønner ikke hvorfor folk sier at de ikke får til å bruke pc. Det er ikke vanskelig, og det er bare å prøve seg fram, sier hun”. 

Selv om jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å lære seg å bruke pc og internett for eldre mennesker, håper jeg at jeg blir en slik person når jeg begynner å komme opp i årene. En som kaster seg inn i det ukjente, og som nekter å gi seg selv om alt “det nye” virker skummelt og utilgjengelig. Jeg håper jeg klarer å ha en innstilling til livet som er litt “yes, man”, at jeg ikke resignerer overfor ny teknologi og samfunnsutvikling, men alltid bevarer lysten til å lære noe nytt. 

Derfor vil jeg i dag hedre hverdagshelter som Karin Bruun Sørensen og andre, som ikke gir seg, men som våger å følge med på utviklingen selv om man må bevege seg inn i et ukjent landskap. Min respekt til dere!

Tour de Forus 2009

Det tidligere omtalte rittet, Tour de Forus, må også i år nøye seg med å havne i skyggen av sin franske storebror. Forbausende nok er medienes interesse for den prestisjefylte og tradisjonstunge konkurransen svært liten. Bare på baksiden av RA har lokale entusiaster gjort sitt for å sikre omtale. Men frykt ikke – petlo.wordpress gir deg høydepunktene fra Touren.

Kun en deltager er påmeldt i årets Tour de Forus. Den unge rytteren Petter Lorentzen (22), som riktignok er langt fra fersk i gamet, leder suverent. Både klatretrøyen, poengtrøyen og ulltrøyen er i Stavanger-syklistens hule hånd. Laget hans, SA-trykkeri, seiler opp som et friskt pust i en ellers satt sykkelverden. Manager Petter Lorentzen er strålende fornøyd.

- Unge Lorentzen har gjort en fantastisk innsats. Thor Hushovds fjelletappe var ingenting mot denne karens strabaser.

Og mens Grimstadgutten på sykkeltur i Frankrike har med seg et helt team av hjelpepersonell, må Lorentzen klare seg helt på egenhånd.

- Det er klart det er surt å måtte gjøre alt selv. Men så er ikke dette rittet for pyser, men for stayere som meg selv, uttaler Lorentzen beskjedent.

Det hersker liten tvil om at manglende sykkelvask, dertil oljing av kjede, girsystem og demper, samt dårlig dekk som ikke makter å holde på et stort lufttrykk har sinket Stavangertalentet vesentlig i årets tour. Et annet forstyrrende elementer har vært biler som nekter å respektere at Riksvei 44 benyttes til sykkelritt disse sommerukene.

Trafikksjef i Stavanger kommune, Petter Lorentzen, forstår godt rytterens frustrasjon

- Det er dessverre lite jeg kan gjøre med saken. Nyere afrikansk forskning viser at Stavangerbefolkningen ikke stammer fra apene, men fra første generasjons amøber. Denne uheldige genetiske arven er i dag lite merkbart, bortsett fra når siddiser blir fulle. Da rammes senter for verbal kommunikasjon i hjernen, og alt forsøk på dette er mislykket. Dette fenomenet blir tydeligere jo lengre ut på Jæren du kommer. (Fenomenet kan observeres på Glad Mat-festivalen, Vikingkamper og puber på Bryne). Med andre ord har Lorentzen ingen lett jobb når han skal prøve å få stavanger folk til å kjøre en annen vei.

Tidligere anklager om at Lorentzen var dopet, er nå en gang for alle avkreftet. Både A- og B-prøven viste et noe forhøyet nivå av mettede fettsyrer.

- Tidligere spiste jeg mye lunsjkaker i matpausen, men nå holder jeg meg til oliven og fetaost. Verdiene skal være helt normale nå, sier min russiske kostholdsekspert, dr. Yukzhalitt.

Vi har lite mer å si enn: Lykke til! Måtte den beste rytter vinne.

Liv og lære

Helt siden de første disiplene fikk oppdraget om å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, har kirken møtt på vanskeligheter. En av de største kampene gjennom kirkens historie har vært å holde fast på den riktige læren – sannheten om Jesus og det han underviste om. Tidlig ble det å holde fast på Jesus som både Gud og menneske en viktig kamp. Senere har andre utfordringer avløst hverandre.

Men midt oppe i disse mange stridene står kirken i fare for å miste sin egentlige identitet – som en gjeng disipler som lever livene sine slik som sin evige Læremester, både i ord og handling. Kanskje var det i tidligere tider selvsagt at man levde ut de radikale utfordringene som finnes i evangeliet. Blant annet var det å leve ut bergprekenen noe man la vekt på. Å kjempe for sannheten om hvem Jesus var stod ikke i motsetning til å leve i etterfølgelse av Jesus.

Derimot tror jeg dette er en større utfordring i dag. Vi i Vesten står på mange måter i fare for å bli en kirke som i møte med postmoderniteten der ”alt” og ”ingenting” er sant, blir så fokusert på å holde fast på den rette læren om Jesus at vi glemmer å følge Ham med livene våre.

Jeg lengter etter å være en del av en bevegelse som kjemper for sannheten om Jesus, men som fremfor alt søker å følge Jesus. Hva om vi igjen løftet fram bergprekenens radikale utfordringer som Jesu viktigste budskap til oss som disipler av Ham?

10 kjennetegn på at eksamen nærmer seg

1) Du skriver blogger om eksamensnerver, hvor sinnsykt godt det skal bli med sommerferie, osv.
2) Du har drømmer der pensumlitteraturen blander seg inn på sinnsyke måter.
3) Du relaterer alt du tenker, hører og sier til fagstoff
4) Du kommer med kryptiske nørdebeskjeder i status-feltet på facebook, som ingen andre enn medstudenter kan forstå.
5) Du går med forelesningsnotater eller stikkordsmanus på baklomma i helgene, i tilfelle du skulle ende opp med å se en dårlig film, eller liknende.
6) Du lager en facebook-gruppe a la: “vi som vil ha ny tapet på lesesalen”.
7) Du spiser lunsj på lærerrommet fordi der er det mer “interessante samtalepartnere”.                                                                                                                            8 ) Du skriver lister i stedenfor å lese.
9) Du nynner på “Fairytale”, men blander inn fagterminologi i teksten, uten å tenke over det.
10) Du poster videoer på youtube av deg selv der du holder alternative oppsummeringsforelesninger.

Nyskapende og grensesprengende kjærlighet

Det blir mye skole for tiden, derav lite blogging. Det varierer hvor spennende KRL-bøkene er, men “Fortolkning til Matteusevangeliet” av Hans Kvalbein, er en bok jeg virkelig liker. Her er et gullkorn om bergprekenen (fra bind 1): 

 

“Ekte nestekjærlighet er hverken blind eller ukritisk. Men evangeliet om Guds kjærlighet skaper et overskudd som sprenger det billige, alminnelige og fornuftige i stykker. Den søker ikke en gjensidig utveksling av velgjerninger til gagn for begge parter. Guds kjærlighet i Kristus er å gi over alle grenser og gjøre vel ut over all fornuft. Det er Guds barns kall å ligne sin far. Det er et kall til dristighet og kreativitet i Jesu navn. Det er Gud som er  skaperen. Derfor kaller han også sin kirke til å være nyskapende og grensesprengende. Bare slik kan Guds messianske folk fylle sin oppgave som  lys og salt i verden. Bergprekenen må ikke bare forstås som et overmenneskelig krav som knuger samvittighetene. Den er først og fremst Guds tillitserklæring til menneskene: Så høy er din bestemmelse! Så store ting er du skapt til, som Guds bilde og Guds barn på jorden! Slik kan bergprekenen frigjøre kjærlighetens krefter i kirken og verden.”

 

La ditt rike komme, la din vilje skje…

Retroball

Våren er kommet, fuglene kvitrer, sola kommer sigende ut av vinterhiet, og kveldene gjør som samtlige reality-serier på TV Norge – de trekker lengre og lengre ut. Denne våren kjenner jeg på et sterkt retro-innslag i eget liv. Jeg snakker ikke om glinsende sølvtights fra 80-tallet. De skal få lov til å bli igjen i fortiden. Det er den fornyede interessen for fotball jeg snakker om. I løpet av mitt liv har jeg spilt fotball aktivt i en god del år, men de siste fem årene har det vært dårlig med balltrilling for mitt vedkommende. Det samme har gjeldt fotball på TV. Til min egen (og andres) store overraskelse merker jeg en gryende gjenoppdaging av begge disse aspektene ved vårt lands mest populære sport. 

Jeg har tatt konsekvensene av dette og kjøpt meg nye gule og kule fotballsko. Kule forstod jeg at de var da jeg hørte en liten småtass som ropte til meg: “kule fotballsko!”. Jeg er altså kjempeklar for å spille fotball, så bare send melding hvis du har lyst til å trille ball.

Ny ID

Hva skjer egentlig i påsken? Det er det helt umulig å svare fullstendig på. Kjernen i påskebudskapet slik det tradisjonelt har vært forkynt, var at Jesus døde for våre synder og stod opp igjen. Gjennom det som skjedde på korset åpnet Jesus veien til et nytt liv for alle dem som vil leve i tillit til ham. Han gjorde det mulig å få en ny identitet gjennom troen på ham. Fra å være sjefen i våre egne liv og måtte streve for å bli lykkelige og suksessfulle samtidig som vi prøver å gi andre inntrykket av at vi fikser alt, kan vi få erkjenne at vi er utilstrekkelige og ofte handler galt. Der og da tar Gud imot oss og redder oss. Vi får lov til å være barn av vår Far i himmelen og lære av Jesus hvordan vi skal leve i den store historien vi er en del av. Fremfor alt kan vi gjennom livet erfare hvor mye han elsker oss.

Man kan jo kanskje tenke at alle som hørte på hva Jesus sa ville omfavne denne nye identiteten, men sånn var det ikke. Noen av dem som var lite happy for det nye livet han snakket om, var de religiøse lederne. De var fornøyde med livene sine. Disse tilsynelatende moralske flinkisene fulgte boka og spilte etter reglene. Likevel var det ingen Jesus kjeftet mer på enn dem. Fasadene hadde de i orden, men på innsiden stod det skikkelig dårlig til. De tok på seg masker og tråkket på andre som ikke hadde noe å skjule seg bak. Var det noe Jesus hatet, så var det skuespill og fasader.

Og kanskje er det ikke så rart at mange takket nei til det livet Jesus inviterte til. Han sa blant annet at alle som ville følge etter ham måtte oppgi alt, og sette ham fremfor alt annet i livet. Men en gruppe mennesker var særlig interesserte i det Jesus hadde å si. De var outsiderne i samfunnet; prostituerte, svindlere og tyver. Felles for dem var at de ikke var ”moralske mennesker”. De hadde ikke fine fasader å vise til – og de visste det. De var vant til å høre på de religiøse lederne som snakket om hvor dårlige de var som ikke fulgte de moralske spillereglene. Plutselig dukker det opp en fyr som slakter den religiøse eliten, og som heller henger vil henge med de som alle ser ned på. Han tilbyr dem en helt ny identitet – og de er kjempeklare for det! At de må vrake sin gamle identitet for å entre inn i det nye livet er ikke et stort minus, nesten tvert imot. De har rett og slett ingenting å tape.

Identitet er ikke noe som endres over natta. Selv om Jesus har gitt alle som tror på ham en ny identitet en gang for alle, trenger vi å vokse inn i den nye personen vi er blitt pga. at han ofret livet sitt på korset. Derfor blir utfordringen min denne påsken, først og fremst til meg selv, men jeg sender den videre: Hva er den nye identiteten som Jesus gir? Hvilke fasader trenger jeg å gi slipp på? I hvor stor grad bygger jeg identiteten min på suksesskriterier som verden rundt meg definerer? Hvilke sider ved meg selv tilhører den identiteten som Jesus drepte på korset?   Og på hvilke måter skal min nye identitet påvirke det livet jeg lever?

Anbefalt litteratur: Bibelen